Merverdiavgift i finanssektoren

Ny dom fra European Court of Justice vedrørende merverdiavgift på leveranser fra selskap til filial i fellesregistrering. Hvilken betydning vil dommen ha for norsk finansnæring?

Innledning

Finansielle tjenester er ikke avgiftspliktig virksomhet og leverandører av finansielle tjenester har derfor ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift. Merverdiavgift som finansbransjen betaler på sine anskaffelser representerer derfor en betydelig kostnad for aktørene.

Dette ble tydeliggjort da Borgarting Lagmannsrett, ikke helt overraskende, i fjor konkluderte med at administrative og datatekniske tjenester som et selskap leverte til et forsikringsselskap ikke kunne anses som utførelse av betalingsoppdrag. Tjenestene var derfor ikke omfattet av finansunntaket, men var derimot å anse som ordinære avgiftspliktige tjenester. Saken bekrefter at finansunntaket tolkes strengt, og at mye av det som leveres til bransjen fra underleverandører vil måtte defineres som avgiftspliktige tjenester. Finansbransjen vil som følge av dette regelmessig ha betydelige kostnader ved at de vil bli belastet med ikke fradragsberettiget merverdiavgift ved kjøp av slike tjenester. Dommen slapp ikke inn for Høyesterett og er nå rettskraftig.

Enkelte har unngått problemstillingen med manglende fradragsrett for inngående merverdiavgift i finansbransjen ved følgende oppsett:

Datatjenester og andre avgiftspliktige tjenester leveres konserninternt fra utenlandsk konsernselskap til det utenlandske selskapets norske filial.  Her skal det etter dagens praksis ikke beregnes merverdiavgift på kjøpet på filialens hånd, ettersom omsetning fra selskap til egen filial skjer innenfor samme rettssubjekt ikke anses som avgiftspliktig omsetning. 

Dersom filialen også inngår i norsk fellesregistrering med den norske kjøperen skal det heller ikke beregnes merverdiavgift på den videre omsetningen fra filialen til det norske selskapet ettersom disse er fellesregistrerte.

Ny dom fra ECJ. Påvirker denne norsk praksis?

European Court of Justice (ECJ) avsa den 14. september 2014 en dom vedrørende merverdiavgiftsmessig behandling av tjenester som leveres mellom et selskap og selskapets egen filial når sistnevnte inngår i en fellesregistrering.  ECJ konkluderer med at omsetning fra selskap til filial ikke kan anses å foregå innenfor det samme avgiftssubjekt dersom filialen inngår i en fellesregistrering  med andre konsernselskaper/filialer. Dette fordi den fellesregistrerte enheten pr definisjon er å anse som et eget  avgiftssubjekt  - og det foreligger da omsetning mellom to separate avgiftssubjekter.

Domstolens konklusjon harmonerer ikke med hvordan sentrale norske avgiftsmyndigheter har løst tilsvarende problemstilling i det norske regelverket.

Finansdepartementet har i et brev av 2. juli 2002 gitt anvisning på hva som er korrekt avgiftsmessig behandling i forbindelse med kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet. Departementet har her gitt anvisning på at overføring av tjenester fra utenlandsk selskap til dets egen fellesregistrerte virksomhetsdel i Norge må anses som en intern overføring innen samme rettssubjekt. Dette er lagt til grunn i en årrekke – og er senest gjengitt i Merverdiavgiftshåndbokens siste utgave (2014) side 313. I henhold til norsk etablert praksis vil altså leveranser fra utenlandsk selskap til egen filial i norsk fellesregistrering fremdeles anses som en overføring innenfor ett og samme avgiftssubjekt og ikke som omsetning. Dette gjelder også om filialen inngår i fellesregistrering i Norge.  Følgelig skal det ikke beregnes norsk merverdiavgift på slike leveranser.

Det kan nå reises spørsmål om de prinsippene som er lagt til grunn i ECJ-dommen kan overføres til det norske avgiftssystemet, med den følge at det likevel må beregnes norsk merverdiavgift på leveranse av tjenester som nevnt fra utenlandsk konsernselskap via norsk filial som er med i fellesregistrering med sin norske kunde. Dette vil i tilfelle innebære en markant praksisendring fra norske avgiftsmyndigheters side, og vil kunne føre til at den norske finansbransjen heretter vil kunne pådra seg økte momskostnader.

Slik jeg ser det kan ikke ECJ-dommen tillegges særlig vekt ved tolking av den norske merverdiavgiftsloven i tilsvarende spørsmål. Dommer fra ECJ har i utgangspunktet ingen direkte relevans i det norske rettskildebildet, og tillegges normalt liten eller ingen vekt ved tolkingen av den norske merverdiavgiftsloven. Vi er derfor ikke enige i at denne dommen i seg selv vil medfører store endringer for den norske finansbransjen.

Riktignok ble det i forbindelse med innføring av generell avgiftsplikt på tjenester i Norge tatt utgangspunkt i EUs avgiftsdirektiv.  Det ble da fra Finansdepartementets side uttalt at det i forbindelse med avgrensningen mellom avgiftspliktige tjenester og spesifikt unntatte tjenester i stor grad ville være sammenfallende med avgrensningen etter EUs avgiftsdirektiv. Dette er også fulgt opp i rettspraksis. Når det gjelder fortolkningen av andre bestemmelser i den norske merverdiavgiftsloven er derimot utgangspunktet i praksis at EU-domstolens praksis ikke tillegges særlig vekt.

I den aktuelle ECJ-dommen tas det stilling til hvorvidt omsetning mellom selskap og egen filial kan anses som omsetning innenfor ett og samme subjekt når filialen inngår i fellesregistrering. Dette er et annet juridisk spørsmål enn spørsmålet om finansunntakets omfang. ECJs dom av 14. september har således i seg selv neppe noen direkte rettskildemessig betydning i forhold til norsk merverdiavgiftlovgivning. Inntil den løsning domstolen falt ned på innarbeides i norsk merverdiavgiftslov, -forskrift, rettskraftig dom eller annen relevant rettskilde kan man således antagelig se helt bort fra den aktuelle ECJ-dommen.

Veien videre?

Det er ikke usannsynlig at norske avgiftsmyndigheter etter hvert vil ønske å endre sin fortolkning i samsvar med det ECJ har lagt til grunn i sin dom. Med den årelange og vel etablerte  praksis, som er basert på retningslinjer gitt fra Finansdepartementet, kan imidlertid ikke denne praksis uten videre fravikes av Skattekontorene. Her må som et minimum Finansdepartementet gi anvisning på en eventuell endring av praksis. Muligens må en endring gjennomføres ved lovendring.

Dersom norske myndigheter på et eller annet tidspunkt skulle gå til det skritt å endre det som pr i dag er norsk praksis, bør finansbransjen vurdere hvorvidt det er alternative strukturer som kan benyttes. Ved bruk av alternative organisatoriske modeller vil det antagelig fremdeles være mulig med avgiftsmessige tilpasninger som  kan bidra til en redusert avgiftsbelastning for bransjen. De skatte- og avgiftsmessige konsekvensene både ved overgang til, og bruk av alternative organisatoriske strukturer,  må selvfølgelig utredes i detalj før implementering.

Karin Tømmerås Vik

Advokat/Partner