Carried interest er ikke lønn

Høyesterett var ikke enig med skattekontoret - carried interest skulle ikke anses som lønn.

I dom av 12.11.2015 fant Høyesterett at carried interest ikke skulle anses som lønn. Inntekten var etter sin art overskudd fra virksomheten, som prinsipalene mottok i egenskap av eiere.

Herkules er en ledende Private Equity aktør i Norge. Selskapet etablerer og forvalter oppkjøpsfond (PE-fond). Herkules er indirekte eiet av Ferd og tre personer (prinsipalene). Prinsipalene er ansatt i Herkules som har ansvaret for forvaltningen av enkelte fond. Når et fond går bra, utløser det et suksesshonorar (såkalt carried interest/carry). Carry’en tilkom imidlertid et annet selskap (GP) eiet av Ferd og de tre personenes heleide holdingselskaper. Carry’en strømmet deretter videre oppover til Ferd og holdingsselskapene.

Hovedspørsmålene var om carry’en skulle tilordnes Herkules og om carry’en deretter skulle omklassifiseres og tilordnes de tre personene som lønn (for den delen som ikke gikk til Ferd, dvs. ca. 310 millioner kroner). Skattyterne aksepterte for Høyesterett at carry’en var virksomhetsinntekt (ikke kapitalinntekt) for GP.

Høyesteretts flertall (tre dommere) fant at carry’en skulle tilordnes GP. Mindretallet (to) mente at Herkules skulle beskattes.

For flertallet var det sentrale at GP reelt sett var det selskap som traff investeringsbeslutningene. Det var disse beslutningene som ledet til verdiøkningen og dermed til carried interest. Derfor var det en reell grunn til at suksesshonoraret tilfalt GP. Det hadde videre stor vekt at det lå en reell forretningsmessig begrunnelse bak selskapsstrukturen og det forhold at carried interest tilfalt GP. Retten viste bl.a. til at det for investorene var viktig at rådgiver- og forvalterfunksjonen var spredt på to selskaper.

Videre fant Høyesterett enstemmig at carry’en ikke kunne anses som lønn. Prinsipalene hadde sentrale roller i fondsstrukturen og var viktige for verdiutviklingen. Dette var ikke tilstrekkelig. De tre prinsipalene var også reelle eiere, og inntekten var etter sin art overskudd fra denne virksomheten. Inntektene tilfløt prinsipalene i egenskap av eiere og var dessuten ikke bare et resultat av prinsipalenes arbeid, men også av innsatsen til hele organisasjonen og den generelle markedsutviklingen. Statens sammenlikning med ansattes kjøp av aksjer ble ikke ansett relevant. Prinsipalene eide aksjer fordi de grunnla selskapene, ikke fordi de som ansatte hadde kjøpt aksjer av sin arbeidsgiver.

Geir Sevre